Å motvirke splittelse

Elsa Morante har uttalt at kunstnerens rolle er å motvirke splittelse. Elsa Morante skrev boken Historien om andre verdenskrigens urettferdighet og menneskets tilkortkommenhet. Men jeg er opptatt av hennes uttalelse om kunstneren.

Hun tenker seg at kunstneren har anledning til å gjøre hel det som er splittet. Hun tenker seg også at rollen er å avsløre «uriktigheter», feilaktigheter. Kunstneren som avslører, sannhetssier og den som strekker seg langt for å forstå er en rolle som mange av oss er kjent med. Det er den andre rollen, den om kunstneren som skaper harmoni og som bringer sammen, som er ukjent for oss.

Ligger det noe i dette. Har kunstneren evnen til å bringe sammen, å koble sammen fragmentene til en helhet? Jeg tror det. Men det er selvfølgelig en rolle som er vanskelig å definere, og vanskelig å beskrive. Men før jeg gjør det har jeg lyst til å ta opp de tingen som taler mot en slik tolkning av kunstneren. Hva som taler imot at kunstnere skaper en forståelse og det store hele.

På 70-tallet ble en hel del kunst politisk. Den politiske kunsten kom ofte til uttrykk gjennom mange ulike elementer som skulle vise på urettferdighet. Det var ofte mange, mange bilder klippet sammen i et helt bilde. For meg oppfatter jeg det gjerne som fragmentarisk. Et de ulike delene ikke taler til meg for å skape en slags helhet. Istedenfor opplever jeg meg som splittet. Mao motsatt av det som Morante mente var kunstnerens rolle.

Da jeg studerte estetikk på slutten av 1980-tallet ble jeg introdusert for postmoderne kunst. Postmoderne kunst brukte ofte ulike stilretninger, ulike motiver og ulike symbolspråk. De tenkte seg at alt var lov – og satte disse tingene sammen på en tilfeldig måte. For meg opplevde jeg ikke dette som en helhet. Jeg opplevde det som at det var ulike elementer som strevde i ulike retninger. De dros fra hverandre istedenfor å skape en helhet. Det finnes selvfølgelig eksempler på postmoderne kunst som lykkes i sin hensikt, men ofte kan resultatet var motstridende.

Det finnes selvfølgelig utallige eksempler på kunst som ikke skaper helhet men som istedenfor skaper en slags alienasjon, eller en følelse av fragmentering. Noen verker er jo også ment å skape en følelse av sorg, sinne eller rett og slett avsky. Og når disse følelsene oppstår er det vanskelig å si at de bidrar til form av helhetsfølelse.

Men i det gamle Hellas snakket man om katarsis, renselse. En kunstopplevelse skulle kunne bidra til renselse. Renselsen dreide seg ofte om å gi opp forsteinede holdninger og følelser. Det handlet om å gi kvitt på det som ikke har noen større verdi for å innse noe nytt, noe som har større verdi. Katarsis begrepet er komplisert. Men renselsen bør vel i hvertfall å lede til en slags helhet. Man blir kvitt et eller annet og så oppstår det en ny helhet. Slik at kunstnere som får til den katarsis opplevelsen, får til noe som leder til helhet.

Dette er med andre ord en måte som kunstnere kan oppnå helhet: gjennom å få tilskueren å oppleve renselse, katarsis. Og opplevelsen leder frem til en ny helhet, en ny opplevelse.

En annen måte å skape helhet på er gjennom skjønnhet. Skjønnhet er naturligvis et abstrakt begrep jeg vet det. Samtidig er det noe med Bachs musikk som er vanskelig for oss å forklare bort. Her finnes det en harmoni og en musikalitet som vanskelig kan beskrives på andre måter enn som skjønn. Man har gjerne beskrevet hans virke som noen som har greie på harmonier. Noen som forstår hvordan musikk kan utvikle seg og nesten bli levende. Noen har til og med ønsket å gå så langt som å si at hans musikk er sfærenes musikk. Det vil si at han beskriver den gudommelige harmonien.

Det jeg vil frem til er at noen kunstnere har evnen til å beskrive harmoni. De har en slik sterk evne at vi som tilskuer, eller lytter, fornemmer helheten. Vi fornemmer harmonien. Det å fornemme harmoni, er å «gjøre hel det som kan oppleves som splittet». Det er å forholde seg til helheten. Det er å akseptere at det finnes en helhet.

Dermed mener jeg også at Elsa Morante her rett. Kunstnerens rolle er å motvirke splittelse. Det er kun det at det finnes forskjellige måter å gjøre det på. Enten gjennom det de gamle greker kalte for katarsis, eller det som de fleste av oss vil beskrive som en fornemmelse av skjønnhet, men som kanskje heller bør uttrykkes som en forståelse av harmoni, eller harmonier.

Sånn sett kan en kunstner motvirke splittelse. De kan bygge sammen. De kan få fragmenter til å samvirke til å skape en slags helhet. Denne helheten eksisterer jo dog alltid i betrakterens sinn. Kunstneren har egentlig ikke evne til å gripe inn i sinnet til betrakteren. Betrakteren selv må dermed oppleve det han eller hun kan. Noen ganger leder dette til en opplevelse av helhet andre ganger ikke.

Kunsthistorien har gått igjennom mange faser. Faser som gjerne er blitt beskrevet som ismer. Disse ismene har avløst hverandre i kunsthistorikernes øyne. Modernismen har passert, slik som også postmodernismen har passert. Ikke alle av disse ismene har hatt til hensikt å motvirke splittelse. Når man ser på verden i dag er det kanskje akkurat det vi trenger. At kunstnere prøver å bidra til en slags helhet. Er det på tide med en litt mer synkretistisk form for kunst?

Synkretisme er attesteres for første gang i betydningen «forsoning av forskjellige oppfatninger» på 1610-tallet.^[2] Det er fra nylatin syncretismus, fra det antikke gresk συγκρητισμός, synkretismos. Det er via fransk syncrétisme på 1600-tallet.

Wikipedia