Å være kollektive helter

Det finnes mange arketyper. En av de arketypene som Joseph Cambell formidlet meget tydelig var helten, the Hero. Helte arketypen preget mer eller mindre hele nittenhundre tallet.

Det handlet om å overkomme vanskeligheter. Det handlet om å bryte nytt land. Det handlet om å utfordre gamle forestillinger. Det handlet om å tørre å ta skittet inn i et ukjent territorie. Det handlet i mangt å meget om å utfordre seg selv. Å være den beste versjonen av seg selv.

Helte arketypen er vesentlig og den har tjent oss vel. Samtidig er det slik at verden har forandret seg. Vi har forandret oss.

Er det den personlige reisen det som er aller viktigst for oss. Nja, kanskje. Samtidig er det nå slik at verden skriker etter samarbeid. Mennesker med egne agendaer og egne intensjoner har flere av oss helt opp i halsen. Mennesker som kun er opptatt av seg selv og sin egn lille pidestall. Helten som overvinner hele verden er ikke lenger noe å streve etter.

Vi trenger noe nytt. Vi trenger et annerledes ideal. Et ideal som har innbakt en omtanke med menneskene rundt oss. Et ideal som ikke kun dreier seg om at enkeltmennesket har rett, bør har rett, eller skal få en viss økonomisk erstatning.

Vi har behov for noe annet. Noe som styrker fellesskapet. Noe som styrker tanken om at vi tross alt er et vi. Vi har fått nok av vinnerne. Samtidig synes vi selvfølgelig synd på taperne. Det er ille at noen mennesker ikke har nok, og har problemer med å komme seg ut av vanskeligheter i eget liv.

Men heltene, vinnerne, de som karrer til seg, de har flere oss litt nok av. Selviskhet er ikke den peneste menneskelige egenskapen. Det finnes mye annet å streve etter, som for eksempel fellesskap.

Fellesskapsfølelsen lyser i stor grad med sitt fravær. Den er ikke enkel å opprette, og den er heller ikke så enkel å videreutvikle over tid.

Jeg håper og tror at dette ikke har med å gjøre at vi alle sammen er blitt mer og mer skeptiske. At vi alle sammen er blitt mer og mer reservert. At vi alle sammen tenker at vi har det nok med oss selv og egen familie.

Det er klart at i en verden hvor usikkerheten brer rundt seg så er det lett å miste troen på at alt skal gå bra. At verden skal bli til en eneste lykkelig familie igjen. At vi alle skal være åpne og kjærlighetsfulle overfor vår neste, vår nabo, vår kollega.

Det er kanskje vanskelig å tro på en slik utvikling i dagens verden. Vanskelig å tro at alt går riktig vei og at tilliten er på vei å gå over i nestekjærlighet. Slik ser det ikke ut. Samtidig må vi ha en tillit til hverandre og vi må også støtte hverandre. Være der for hverandre.

Det er behov for en litt mer kollektiv oppfattelse av helten. Vi klarer ikke å gjøre det alene, kanskje vi klarer å gjøre det sammen?

Ja, jeg vet at de samarbeidsfora som allerede eksisterer ikke fungerer så bra. At EU, den europeiske union og for eksempel FN, Forente Nasjonene, ikke alltid er de arenaer som skaper mest dynamikk og positive ringvirkninger. Jeg vet at det vanskelig å få til gode sirkler med samarbeid.

Samtidig er det akkurat det vi trenger. Vi trenger at flere står sammen og viser at vi bryr oss. Det finnes heldigvis mange NGOer som gjør et godt arbeid. Mange internasjonale organisasjoner som samler opinion rundt vesentlige spørsmål og kommer frem til resultater.

Det finnes, men det er ikke nok. Det er ikke nok positive foreninger som ønsker å skape en bedre planet og en bedre menneskehet. Vi trenger fellesskap. Vi trenger det sårt.

Vi er de nye heltene. Vi kan gå sammen for å kjempe for gode verdier. Vi trenger å tenke mer kollektivt.