Valg, valg, valg

Det er valgår i år.

Skal man stemme med hodet eller med hjerte?

Hva skal man egentlig stemme på? Nytter det? Skaper det en forandring?

Jeg tror på demokratiet. Tror at styreformen vi har i dette landet er den aller beste. Tenker at mulighet til å være med å bestemme uansett hva slags rase, religion eller legning du har, er et utrolig gode. Et gode som gjør av vi har en dynamisk åpen debatt.

Samtidig er det nok slik at forandring ikke alltid skjer så enkelt. Ting som partiene lover lar seg ikke  alltid så enkelt å gjennomføres. Forandring tar tid. Valg som monner dreier seg om så mye mer enn partitilhørighet. Det dreier seg om en god intensjon samt om at forholdene ligger til rette for at forandring skal kunne inntreffe.

En god venn av meg har mistet tiltroen til politikerne. Han ønsker ikke å stemme på noen av dem ved dette valget. Personlig synes jeg dette er feil. Jeg synes at vi alle bør bruke vår rett til å være med ved valg. Vise at vi har en stemme, og at jeg selv kan vise hva jeg ønsker å støtte. Jo, jeg vet, en blank stemme er også et standpunkt. Et standpunkt som vitner om at man ikke synes at noen av partiene som er representert har noe å fare med.

Jeg har forståelse for en slik holdning. Samtidig mener jeg nok at de aller fleste partiene gjør så godt de kan. Og at de fleste av dem har gode intensjoner. Intensjoner som for så vidt er nedfelt i et partiprogram som ikke alltid er uten feil og mangler. 

Så vi velger noen til å representere oss. Vi velger noen som kan fortsette å ta valg for vår del. Mennesker som forhåpentligvis deler noen av de samme verdiene som oss selv. Ja, partiprogrammet vitner i hvert fall om det. Vitner om at det her er det en del fine verdier som ligger i bunn.

Egentlig synes jeg at vi har det bra. Det vil si jeg har det bra. Og jeg mener også at de aller fleste i Norge har det bra. Det er ikke så innmari mye å klage på. Det er mest slike fysiske forhold som fesk hva er prisen på ting? Det virker som om politikerne er veldig opptatt av dette. Hva skal være prisen på ting? Bensin, elektrisitet, barnehage, legetjeneste med mer, med mer.

Det er litt rart egentlig at politikere skal fungere som en slags prissettere. Jeg skjønner ikke det helt. Skjønner faktisk ikke helt hva som er vitsen med å finne ut av den riktige prisen på ting. Egentlig opplever jeg vel det som om at man avsporer debatten. At man bruker politikken til å si hva den «riktige» prisen skal være. Litt sånn merkelig egentlig. Det burde være mer vesentlige ting som opptar politikere.

Det som er viktig for meg er at jeg ikke opplever trusselen om vold. Jeg har ikke lyst til å oppleve trusselen om vold. Hadde en gang en god venninne som var sammen med en fra Italia. Hun fortalte meg at de engstet seg over å ta T-banen seint på kvelden siden de hadde opplevd så mye trussel og rasisme der.

Det er det som opptar meg. At ingen i Norges land skal være nødt til å oppleve trussel om vold. Oppleve trusler over hode. Vold er ikke noe jeg ønsker å ha i samfunnet vårt. Jeg synes at dette er noe alle partiene burde kjempe for. Tenker at det burde være den eneste valgkampsaken. «Slutt på all vold i Norge». Enkelt og greit. Ikke noen priser. Ingen lovnader om å bygge masse nye bygninger. Ingen lovnader om at en eller annen skulle få det bedre enn hva de har i dag. Enkelt og greit. «Slutt på volden».

Samtidig skjønner jeg jo at ingen av dagens partier ikke gjør det til sin største valgsak. Det å velge fred, kjærlighet og harmoni er en vanskelig sak. Det innebærer at man må forstå alle de mekanismer som leder til vold.

Ja, jeg vet, det er ikke så enkelt å skjønne alle de mekanismene. Vet at vold og konflikter er noe som oppstår inne i mennesker. Vet at det har med frustrasjon og stress å gjøre. Men fremfor alt vet jeg at det har med ubearbeidede traumaopplevelser å gjøre. Psykologiske opplevelser som ikke er blitt bearbeidet. Opplevelser som lugger der og forstyrrer følelsene til folk helt til de velger å agere på dem. Gjennom å bli rasende. Gjennom å bli voldelig. Gjennom å skade et annet menneske.

Vi løser ikke dette problemet i en håndvending, jeg vet det. Samtidig er det vesentlig å se litt nærmere på det. Prøve å forstå det. Prøve å innse hva dette gjør med mennesker. Prøve å skape litt mer rom for det.

Jeg pleier å kalle dette å skape et traumabevisst samfunn. Vi er ikke der enda. Jeg vet ikke hvis noen av dagens partier har det som sin agenda. Men jovisst, en styrking av mental helse er det flere som snakker om, og det er jo en god start. Samtidig er det så mye mer som skal på plass for at ikke flere unge mennesker skal velge å ty til vold. Vi er nødt til å bli litt mer traumabevisste alle sammen.

Gabor Mate er en lege som har brukt 50 år av sitt liv til å forstå trauma. Han har sammenfattet sine tanker i sin siste bok «The myth of normal». Han forteller her enkelt og greit at det finnes ingen normal. Vi er alle kompliserte vesener, og vi har alle opplevd problematiske opplevelser, som vi alle har løst på ulike måter. Han beskriver også samfunnet på godt og vondt, samt samfunnets manglende evne til å møte de traumer som befolkningen bærer på. Det er en stor oppgave å gjøre samfunnet mer traumabevisst. For meg er det det eneste valget å ta. Å hjelpe mennesker som har det vanskelig med seg selv.