Blah, blah, blah

Greta Thunberg fikk mye kritikk når hun under et av FNs klimatoppmøter befant seg utenfor møtesalen og protesterte. Dette skjedde i Milan september 2021.

“Net zero, blah, blah, blah. Climate neutral, blah, blah, blah. This is all we hear from our so-called leaders – words, words that sound great but so far, has led to no action or hopes and dreams. Empty words and promises.”

https://edition.cnn.com/2021/09/28/world/greta-thunberg-climate-intl/index.html

Thunberg har selvfølgelig fått mye kritikk for at hun kritiserte andre. Samtidig er det lett å sette seg inn i frustrasjonen som den unge aktivisten opplever.

En frustrasjon som mange av oss opplever siden verden vi befinner oss i ikke ser ut til å forandre seg til det bedre. Vi kan alle kjenne oss igjen i situasjonen om at det er mye snakk, det er mange lovnader, det er mange fine honnørord som blir gitt og ytret, uten at det alltid leder til forandring.

Det er lett å bli frustrert. Ikke minst fordi at opplevelsen av at de stemmer som ønsker en forandring til det bedre ikke alltid får gjennomslag. At gode løsninger ikke blir hørt på og tatt inn i besluttende organer.

Samtidig er det kanskje litt naivt å tro at det er våre politikere som skal forandre verden. Er det de folkevalgte som skal legge til rette for at alle gode løsninger skal bli satt ut i livet?

Vi er jo blitt vant til den type tenking. Demokratiet skal passe på oss. Demokratiet skal gjøre at det blir en rettferdig fordeling av makt, og at alle stemmer skal bli hørt.

Personlig mener jeg at de aller fleste stemmer blir hørt i vårt samfunn. At kanalene for innflytelse er gode. At politikere lytter på sin befolkning. At det til tider gjøres undersøkelser som skal prøve å fange opp «folkeopinionen».

Folkeopinion er dog ikke det samme som enkelte gode forslag. Gode forslag som kanskje kommer fra individer istedenfor korporasjoner og organisasjoner.

Ikke alle gode forslag blir tatt opp til vurdering, men meningsytringer blir dog tatt imot. Så hva kan man gjøre for at enkelte forslag skal bli tatt imot? Kan man gjøre noe i det hele tatt, eller er det kun de «folkevalgte» som skal forvalte vår stemme?

Dette er store og vanskelige spørsmål. Spørsmål som dreier seg om direkte demokrati og direkte innflytelse.

Jeg har alltid ment at det er mulig å ta ansvar. At det er mulig å ta tilbake autoritet i forhold til en problemstilling som andre har tatt styringen over. At det er mulig å organisere seg. At det går an å fronte en ide eller en løsning på et problem gjennom å skape opinion.

Men selvfølgelig, det koster tid og energi å engasjere seg. Det er ikke så enkelt, og mange ganger leder ikke engasjementet til den løsningen man gjerne så for seg. Man vinner små seire under veis. Små seire som kanskje ikke svarer an til forventningene om å forandre verden.

Så hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at gode intensjoner ofte ikke leder frem til gode løsninger? Jeg skulle ønske at jeg hadde et godt svar på det. At jeg kunne forklare hvorfor gode intensjoner og gode formål ofte leder til blah, blah, blah og intet mer.

Det vi må huske på er at verden er et system som går i visse gitte spor. Disse spor lar seg ikke så lett forandres. De er inngrodd. De er vedtatt. Og de følger gjerne gitte forutsetninger.

Vi som ønsker å forandre disse banene, disse forutsetningene, oppdager ofte at de sitter litt hardere fast enn hva vi hadde trudd. De lar seg ikke bevege med de første.

Forandring er ikke enkelt. Er direktedemokrati slik det blir utøvet i Sveits svaret. Jeg vet ikke. Tror kanskje ikke det.

Det jeg vet er at beslutningene i dag blir fattet langt unna befolkningen. Det er gjerne eksperter som har uttalt seg, og deretter er det yrkespolitikere som tar beslutningene. Dette kan jo i praksis fungere greit så lenge eksperter og politikere kun har de beste løsningene i tankene.

Problemet i dag er at nye løsninger oppleves ikke reelle for mennesker. Vi opplever ikke at beslutninger påvirker vår hverdag. Opplever ikke at beslutninger påvirker våre liv. Opplever ikke at det som blir besluttet i Stortinget påvirker oss rett og slett.

Da sitter man gjerne igjen med en opplevelse av blah, blah, blah. Og i tillegg mister mange tilliten til politikere, og det mener jeg ikke er bra. Politikere skal ivareta opplevelsen av et fungerende demokrati, og det gjør de i stort sett.

Men det gjenstår et spørsmål om hvorvidt at vi trenger å revolusjonere, å reformere politikken?

Eller er det heller slik at vi trenger å reformere vår egen oppfattelse av hvem og hvilke som skal beslutte viktige spørsmål i vår samtid? Det vil si at ulike former av mer dirkete demokrati bør komme inn i den politiske prosessen. Slik at «vanlige mennesker», alle mennesker kan oppleve at de er medbestemmende?

Hvordan forhindrer vi oppgitthet og sikrer at demokratiets spilleregler blir fulgt på en bedre måte?