We the people – vi folket

Politikere velger ofte å kalle fellesskapet for – oss folket. Med store ord generaliserer man ofte at det finnes et slags folk, eller et fellesskap.

Jeg har selv vært der. Vært en politiker som ser etter de store sammenhenger, og forestiller meg hva «folket» ønsker, og hva «folket gir uttrykk for. Det er kanskje oratoriske friheter som politikere skal få lov å ta. Noen ganger treffer man jo også hodet på spikeren, dvs man klarer å gi uttrykk for en «folkevilje», for noe som ligger å ulmer hos flere.

Denne evnen til å se «folkest mening», eller å se hvordan folket egentlig har det er jo i grunn ingen negativ evne. Det er en evne som handler om å kunne fange opp noe som berører flere, ja eventuelt hele folket.

Samtidig er det nok slik at de færreste politikere treffer helt blink. De kanskje gir uttrykk for hva mange mener, men neppe alle blant befolkningen. Man gjetter mange ganger, men som sagt noen ganger treffer man og det er vel og bra.

Fellesskapsfølelsen er vesentlig, særlig når man skal gjennomføre felles prosjekter. Da er det viktig at alle tror på det samme, og har en lignende mening om hva som skal skje, samt hvorfor det skjer. Det er en god følelse, en følelse av at vi alle drar i samme retning, vi vil det samme.

I Norge er aldri denne følelsen så sterk som på 17.ende mai. Da er opplevelsen av et «vi» utrolig sterk, Den er nesten til å ta å føle på. Det er godfølelsen. En følelse av identitet og samhold.

Den sterke fellesskapsfølelsen strekker seg sjelden gjennom hele året. For noen strekker den seg kanskje noen uker. Opplevelsen av å være en del av et fellesskap. Nasjonsfølelsen, stoltheten over å være norsk. Personlig mener jeg jo at dette er en god følelse. Ja, jeg mener til og med at fellesskapsfølelsen er en stor og viktig følelse.

Nå er det ikke slik at denne artikkelen skal handle om eller å analysere fellesskapsfølelsen. Den skal heller handle om utfordringene som fellesskapsfølelsen står overfor.

Jeg har mange venner som ikke er så veldig glad i 17.ende mai. Selve årsaken har de aldri tydelig røpet overfor meg. Kanskje dreier det seg om at de ikke opplever seg som å være en del av det store fellesskapet. Kanskje dreier det seg om at de ikke liker å feire sammen med andre mennesker. Det kan være ulike emosjonelle grunner til hvorfor man ikke liker syttende mai og feiringen av selve dagen. Det respekterer jeg, og har stor forståelse for.

Man kan føles seg annerledes, det vil si at man ikke helt passer inn i det store sammenhengen. At man ikke er en del av «de andre». Ja, det trenger jo ikke handle om direkte utenforskap, mer av en følelse av at «jeg passer ikke helt inn».

Som sagt det kan være ulike grunner til dette. Problemet nå er at det bare blir flere og flere kategorier som opplever at de ikke passer inn. Det er fler og fler typer av mennesker som opplever at de trenger en slags spesialbehandling. De føler seg utenfor og trenger hjelp for å føle seg litt bedre.

Jeg tenker det er helt greit at mennesker føler seg litt utenfor og at de trenger støtte til å føle seg litt mer inkludert. Samtidig er det nok slik at samfunnet vi lever i fragmenterer oss som mennesker. Med det mener jeg at det er lettere og lettere å oppleve at man ikke er en del av et fellesskap. At man står litt utenfor.

Denne trenden, eller utviklingen hvis man så vil, har foregått i lang tid. Kanskje man kan kalle det for at vi er i det postmoderne samfunnet. Et samfunn uten så tydelige rammer og forståelse av oss som et folk.

Folkeopplevelsen kommer alt mer sjelden til uttrykk. Vi feirer ikke så mange nasjonale høytider, og de høytider vi feirer oppleves kanskje ikke lenger så «hellige», så sterke og så sanne. Det er vanskelig å opprette sterke følelser av fellesskap.

I tidligere tider hadde vi som skandinaver ofte fester med sang og dans. Det vil si vi sang og danset i fellesskap. Slike øvelser skaper etter noen timer fine opplevelser av fellesskap.

Disse sammenkomstene blir alt færre. Det finnes noen få, men også disse har en tendens til å bli litt hulet ut, mister litt av sin betydning.

Grunnen til at vi blir mer og mer fragmentert som samfunn og som mennesker er komplisert. Jeg skal ikke prøve å komme med en forklaring på det her. Sosiologer og psykologer og antropologer kan gjøre det mye bedre enn meg. Kan bare konstatere at vi i dag har det litt vanskeligere med å oppleve fellesskap.

Dette er noe som plager meg. Det plager meg fordi at jeg tenker at det vi trenger i denne tid er en sterkere opplevelse av fellesskap men jeg vet ikke helt hvordan den skal etableres.

Skal vi begynne å kalle inn til dansestevner og sangstevner igjen? Invitere til arrangement hvor ikke kun noe få får stått ved mikrofonen for å gjøre sin stemme hørt, men hvor fellesskapet står i fokus og alt som fremmer det kommer til uttrykk?

Jeg vet ikke helt. Det jeg dog vet er at det blir alt vanskeligere å si «vi folket». Ja det finnes et folk, et fellesskap. Det er en samling med mennesker som representerer et fellesskap. Men de færreste politikere vet hva dette fellesskapet vil. De færreste vet hva de mener. Og de færreste vet hvorvidt medlemmene i dette felleskapet føler seg utenfor.

Vi vet ikke hvem som trenger hjelp til å oppleve seg som en del av fellesskapet igjen, samt hvorvidt denne personen ønsker å være en del av fellesskapet.

For å ønske å være en del av en gruppe eller et fellesskap innebærer også et ansvar.

Opplevelsen av å være en del av et folk er en viktig følelse.