Mening i en eske

Det kan være vanskelig å finne mening i sitt liv. Mening med stor M er noe som ikke bare åpenbarer seg for den søkeren som ønsker svar på livets store gåter.

Man søker og man søker og for noen av oss tegner det seg et slags bilde av hva meningen kan være. Samtidig er det veldig vanskelig å fange det i ord. Å definere hva meningen virkelig er. Å finne ut av hva som gir mening og hva som er meningsløst.

Søken etter mening skapte på 1900-tallet diverse ideologier. Tankesett som på hver sin måte prøver å beskrive verden, samt hvordan mennesker kan eller bør agere i verden.

Vi kjenner alle disse ismene, disse systemene som ble dannet. Det var sosialisme, liberalisme og konservatisme. Det var ekspresjonisme, kubisme, dadaisme. Det var eksistensialisme, universalisme og andre system som prøvde å definere menneskets rolle.

På slutten av 60-tallet ble det utropt at ideologiene var døde. Ismene hadde med andre ord utspilt sin rolle.

Det var nok litt prematurt å påsto noe slikt. Var nok litt forhastet å si at nå er det ikke lenger noe som gjelder i disse gamle idelogiene. Med fasit i hånd kan vi nok se at flere av disse ideologiene har klart å overleve. De har gjennomgått en forandring, en modernisering hvis man så vil. En tilpasning til menneskets forandrede levevilkår. Men de har ikke forsvunnet. Menneskets behov og trang for mening er fremdeles tilstede.

60-tallet et samfunn i forandring

Grunnen til at man på 60-tallet kunne påstå at alle ideologier var døde dreide seg nok i første hånd om at samfunnet hadde forandret seg så radikalt. Man opplevde store forandringer i samfunnet. I den store forandringen som pågikk kunne man nok oppleve at de gamle ideologiene ikke lenger var en rettesnor. De var ikke nok til å beskrive det som skjedde. Men trengte noe mer.

Retningen som startet opp i denne forandringens tid var postmodernismen. Ja, jeg vet det er jo en isme det også. Allikevel var det en tradisjon som brøt med alle de andre. De var en retning som påstod at nå hadde vi forlatt det moderne og kommet inn i en era av det «postmoderne». Det postmoderne utmerket seg bla ved at det ikke lenger hadde samme verdier som det tidligere samfunnet. Det utmerket seg også gjennom at allting kunne kvantifiseres, det vil si telles, veies og måles. Man brøt ned det bestående for å dele det inn i mange små bestanddeler.

Dette var ikke nødvendigvis en helt negativ sysselsetting. Gjennom å fragmentere å dele opp, kunne man tyde mye mer, man kunne forstå de små delenes sammenheng bedre. Og man kunne eventuelt også lage nye sammensetninger av ulike deler. Problemet var at man så alt som overflate. Alle deler hadde på en måte mistet sin verdi. Meningen hadde blitt skylt ut med badevannet. Det var ingenting kvar.

Mening og meningsløshet

Det er ikke så mange retninger som forespråker en total meningsløshet. Det fantes en retning i Russland som beveget seg mot dette: Nihilismen. I nihilismen har alle verdier mistet sin betydning. Ingenting er noe verdt lenger. Det er mer eller mindre meningsløst. Man kan se at det finnes visse likheter mellom postmodernisme og nihilisme, men samtidig er det en hel del forskjeller.

Ideologiene er blitt værende

På tross av den krasse uttalelsen om «ideologienes død», har de blitt værende i vår bevissthet. Fascisme og kommunisme er  begreper som beskriver viktige tankestrømmer i den kollektive bevissthet, vi kan ikke bare avskrive dem. De fyller fortsatt en funksjon i vårt forsøk å beskrive verden.

Samfunnet og våre tankeganger er blitt så komplekse at ismene er greie å benytte seg av for å beskrive store begreper, holdninger og tendenser. Ja ismene er ikke var de en gang var. De beskriver som oftest fenomener i sin egen samtid, samtidig som noen blikker utover å prøver å beskrive mer universelle sannheter.

Men de er brukbare storheter i vårt språk for å beskrive vesentlige forhold.

Har vi godt over i den postmoderne era?

Nei, jeg mener at vi ikke har det. På tross av de postmoderne tenkernes mange og spenstige teorier om hva som kan sies å være det postmoderne, så finnes det grunnleggende funksjoner hos mennesket som ikke lar seg forandres. Det er følelser og instinkter. Det er arv og slekters gang. Det er kulturen som har utviklet seg gjennom tusener av år. Disse ting kan man ikek se bort ifra. De er her fortsatt. Sporene fra fortiden finnes alltid med oss.

I tillegg er det slik at vi strever etter å finne mening. Det er kanskje ikke så lett å finne som i tidligere tider. I dag kan det være litt tilfeldig hva man velger å være de meningsskapende komponenter i eget liv.

Tidlig på 1900-tallet kunne man velge en av ideologiene til å være rettesnor for eget liv. De gav gjerne rammene for hva som var rett og galt. Gode rammer som beskrev hvordan jeg kunne og burde handle.

I dag er det ikke så mange som benytter seg av ideologiene for å skape mening i eget liv. Noen av oss bruker religionen som rettesnor. Regler som kan beskrive hva som er rett og galt slik at man ikke oppfører seg på en «feil» måte.

Tidligere var det nok slik at idelogien eller religionen gav ramme for etikk og moral. Man kanskje kan si at religion eller idelogi fungerte som en liten eske som satte rammene for hva som opplevdes som rett og galt.

Nå er det vanskelig å få øye på de lille eskene. De tydelige rammene som kan beskrive hvordan vi skal forholde oss til omverdenen.

Religionene gjennomgår en voldsom forandring. Samfunnet utvikler seg så raskt og menneskene sammen med det. Religionene strever med å følge med på det som skjer. Ingenting er hva det var.

De færreste av oss kan si at vi blir styrt av en ideologi. Vi har funnet feil og mangler ved de fleste. Det er ikke alltid at vi uttaler disse feil og manglene offentlig, men vi forholder oss til at ideologiene kanskje ikke er så universelle og gjennomtenkte som man kanskje hadde trudd.

Kanskje man kan si at idelogiene er blitt hulet ut litt. Det er ikke like genuine og stødige som før. De er blitt preget av tidens tann som allting annet, men de finnes der og tirrer vår opplevelse av mening.